Et skjevt smil i rosa
Mens jeg stirret i Kabelvåg
Hun ropte. “Hallo! Hallo? Ta bilde av meg! Haaaaaalllloooo? …Hello?”. Jeg bare gikk. Etterpå angret jeg. Hun hadde ørevarmere på hodet, som ikke lenger traff ørene. Det må ha skjedd under leken. Hvordan ville lyset tegnet ansiktet hennes? Hadde hun fregner? Skjelte hun? Etter henne var alt så forvirrende. Jeg tenkte for mye, hørte ikke lydene, hang meg opp i ubetydelige saker. Ting jeg ellers ikke undrer særlig over. Men hun, hun kommer jeg til å tenke på en stund.
En vei mellom fortid og fremtid
Den kalde fine tia
Stillhet.
Stillhet. En furukongle faller dumpt til jorden. En furukongle falt! tenker jeg. Månen er høyt oppe, ilden flakker på de halvbrente branner og jeg vil gå ut. Og i den sene natten vandrer jeg hjem.
(Pan)
Ingen ting
Eg bryggar kaffen sterk.
Og morgonen kjem av seg sjølv.
Eg må ikkje prøva eller ikkje prøva.
Fuglane byrjar bare syngja.
Eg sit ei stund og pustar.
Til pusten pustar meg.
Det er for at sinnet ikkje skal
oppføre seg som ein kattunge
og snuse på alt og springa rundt
med skarpe klør på lengestolar og idear.
Eg bare sit her og pustar
som om ingenting har hendt.
Men eg er her. Fødd. Naken. Påkledd.
Opplærd. Fordumma. Forvirra.
Eg ser ut på piletreet.
Ein pilfink landar. Ser seg vaken om.
Kvitrar i det stigande.
Eg smiler.
(Helge Torvund)
Bak trærne
Kneble
Kabelvåg
Havnet i byen. Igjen. Som viste seg å være en jungel. Perfekt!
Da jeg først reiste til Lofoten, som bare skulle være for noen måneder, fikk turen navnet “Reisen til Kabelvåg”.
Det tok meg 6 år før jeg kom til Jungelbyen.
Så er dette et nytt kapittel da eller?
På gjensyn
på gjensyn til øya
på gjensyn til alle bøndene som pløya
på gjensyn til selen, hvor har du vært i det siste?
på gjensyn til sølvreven som er så lett å miste
på gjensyn til alle som sa hei
på gjensyn til de som gjemte seg
på gjensyn til hoven, du er blitt et kjennetegn
på gjensyn til alle strendene som av og til gjorde meg sein
på gjensyn til gimsøybrua du gav meg alltid et valg
på gjensyn til nærbutikken som vokste etter et salg
på gjensyn til utsikten mot nord
på gjensyn til alt jeg la bak meg i fjor
på gjensyn til dem jeg skylder noe
på gjensyn til det nå tomme boet
på gjensyn til stedet som fikk en plass i mitt hjerte
på gjensyn til det som gav meg smerte
på gjensyn til solen som aldri går ned
på gjensyn til deg som jeg ønsker fred
på gjensyn og takk for nå ☺️
takk for alt jeg har lært, det er på tide å gå
Skal vi bade?
Kom over denne historien om noen finske kollegaer, altså vinterbadere. Du burde ta en titt du også, kanskje du blir inspirert?
Bildene under er et utvalg fra en reportasje jeg hadde om vinterbading i Lofoten. Våganavisa 2016.
Bli med neste gang? ☺️
Forventninger
jeg venter på det som kommer
og du
venter på meg
Et løfte
du lovte noe
som du faktisk holder
du er varm og rund
og jeg mild og glad
du gjør meg sånn
og jeg lar deg gjøre det
(igjen)
blanke ark og tegnestifter
skulle visualisere hverdagen hver årstid noen dager hver time men det er litt vanskelig når du hele tiden gir meg nye oppgaver arbeid som krever all min oppmerksomhet og alt det jeg tenkte at jeg skulle gjøre forsvinner inn i mengden av gjøremål som du tenkte du bestemte noe over som du egentlig ikke gjør for det er jo bare mitt arbeid som av og til bestemmer og det bare så mange timer som jeg lar det være resten bestemmer jeg tenkte bare å informere om at fra nå av er det andre baller som egentlig ikke er runde og ruller av gårde mer enn du eller jeg og til syvende og sist spiller det ingen rolle for fra nå av er det firkantet om jeg sier så
(drømmer meg frem til det)
Stille etter stormen
“På seierspallen skjønte jeg at verdens ære ikke veier mer enn tomhet”
På årets andre dag var dette det første jeg hørte. En medaljevinner i kampsport. VM. Forslått og uten følelse i kroppen. Men elsket av folket.
Tomhet veier ikke stort?
2019.
I det nye ligger en forventning, åpent eller skjult. I det gamle er det kjente og det glemte. Summen av dette er meg. Jubel og smell.
Takk for det. ✨
det er i et hus man er alene
ikke utenfor det men inne i det
ute er det fugler innimellom et ekorn
du er ikke alene i en hage
men i huset er man av og til så alene at man blir helt forvirret
når jeg fotograferer må det alltid være en avstand til andre
en form for ensomhet
for å begynne spør jeg hva denne stillheten rundt meg er
den stillheten som finnes i hvert skritt i hver lyd
eller i hva slags lys kommer det utenfra eller fra tente lamper
man finner ikke denne ensomheten den skaper du selv
jeg har skapt den
den gjør meg av og til redd også elsker jeg det
ensomheten rundt de første bildene mine den har jeg bevart
jeg har tatt den med meg
fotograferingen har jeg tatt med meg overalt hvor jeg drar
Jeg glemmer ikke henne
Har hun glemt? «Åja», sier mamma.
Kan du bare glemme? «Sier du det», sier mamma.
Er det viktig å huske? «Jeg forstår», sier mamma.
Jeg tror ikke hun har glemt. Det er nok bare viktigere for meg enn for henne.
Et trofast vitne i himlene
Månen fullfører uten avvik sin bane rundt jorden på 27,3 dager. Diktere og tekstforfattere har lenge hyllet månen som noe vakkert. En Salmist beskrev månen som “et trofast vitne”, i en profetisk sang om Riket (Salme 89:37), som Jesus lærte sine etterfølgere å be om. (Matteus 6:9,10)
Mine tanker i dag går riktignok til Salmene 8 som sier;
(3) Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har skapt,
(4) hva er da et dødelig menneske?
Og likevel husker du på det.
Ja, hva er en menneskesønn?
Men du tar deg av ham.
Sannhet, løgn og bedrag
Jeg vet ikke hva du står i på denne dag, årets mørkeste. To av dere har fortalt meg det, noe som har inspirert meg til dagens innlegg. Påstand:
Håp er lyset som fortrenger mørket!
Om mørket er løgnen, villedelsen og bedraget er da lyset sannheten? Det vi vet, er at lyset kan avsløre i mørket. Det vi opplever er at vi ubevisst retter blikket mot lyset, det er innebygd i oss fra grunnen av. Som fotograf innrømmer jeg å være i overkant opptatt av lyset, men har ikke tenkt så nøye over hvorfor. Det bare faller seg naturlig. I utgangspunktet tror jeg det var kontrasten som fascinerte, men hva som har drevet meg i underbevisstheten har jeg ikke meditert så grundig over. Men jeg vet at jeg bruker fotografiet til å se, jeg vet at jeg bruker det til å forstå. Jeg vet også at det lille lyset vi ser her i nord nå i mørketiden, gir et håp om lyse og klare dager igjen. Ganske spennende!
Har ikke tenkt å oppta dere med for mange ord eller tanker i kveld, det er jeg rett og slett for trøtt til. Lar disse få være hva de ble.
Lar også en foreløpig konklusjon være;
Er det lys er det håp!
Mens jeg tenker videre på disse tankene, nå som det er helg og ikke minst Fredag, har jeg lyst til å dele disse bildene med dere.
Hva hadde jeg vært uten lyset?