I det nye ligger en forventning, åpent eller skjult. I det gamle er det kjente og det glemte. Summen av dette er meg. Jubel og smell.
Takk for det. ✨
ikke utenfor det men inne i det
ute er det fugler innimellom et ekorn
du er ikke alene i en hage
men i huset er man av og til så alene at man blir helt forvirret
når jeg fotograferer må det alltid være en avstand til andre
en form for ensomhet
for å begynne spør jeg hva denne stillheten rundt meg er
den stillheten som finnes i hvert skritt i hver lyd
eller i hva slags lys kommer det utenfra eller fra tente lamper
man finner ikke denne ensomheten den skaper du selv
jeg har skapt den
den gjør meg av og til redd også elsker jeg det
ensomheten rundt de første bildene mine den har jeg bevart
jeg har tatt den med meg
fotograferingen har jeg tatt med meg overalt hvor jeg drar
Har hun glemt? «Åja», sier mamma.
Kan du bare glemme? «Sier du det», sier mamma.
Er det viktig å huske? «Jeg forstår», sier mamma.
Jeg tror ikke hun har glemt. Det er nok bare viktigere for meg enn for henne.
Månen fullfører uten avvik sin bane rundt jorden på 27,3 dager. Diktere og tekstforfattere har lenge hyllet månen som noe vakkert. En Salmist beskrev månen som “et trofast vitne”, i en profetisk sang om Riket (Salme 89:37), som Jesus lærte sine etterfølgere å be om. (Matteus 6:9,10)
Mine tanker i dag går riktignok til Salmene 8 som sier;
(3) Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har skapt,
(4) hva er da et dødelig menneske?
Og likevel husker du på det.
Ja, hva er en menneskesønn?
Men du tar deg av ham.
Jeg vet ikke hva du står i på denne dag, årets mørkeste. To av dere har fortalt meg det, noe som har inspirert meg til dagens innlegg. Påstand:
Håp er lyset som fortrenger mørket!
Om mørket er løgnen, villedelsen og bedraget er da lyset sannheten? Det vi vet, er at lyset kan avsløre i mørket. Det vi opplever er at vi ubevisst retter blikket mot lyset, det er innebygd i oss fra grunnen av. Som fotograf innrømmer jeg å være i overkant opptatt av lyset, men har ikke tenkt så nøye over hvorfor. Det bare faller seg naturlig. I utgangspunktet tror jeg det var kontrasten som fascinerte, men hva som har drevet meg i underbevisstheten har jeg ikke meditert så grundig over. Men jeg vet at jeg bruker fotografiet til å se, jeg vet at jeg bruker det til å forstå. Jeg vet også at det lille lyset vi ser her i nord nå i mørketiden, gir et håp om lyse og klare dager igjen. Ganske spennende!
Har ikke tenkt å oppta dere med for mange ord eller tanker i kveld, det er jeg rett og slett for trøtt til. Lar disse få være hva de ble.
Lar også en foreløpig konklusjon være;
Er det lys er det håp!
Mens jeg tenker videre på disse tankene, nå som det er helg og ikke minst Fredag, har jeg lyst til å dele disse bildene med dere.
Hva hadde jeg vært uten lyset?
En regnfull dag har inspirert meg til å gjøre en glemt ting eller to. Ting jeg stadig tenker jeg skal gjøre, du kjenner kanskje følelsen. Det er en tid for alt. En tid for å rive i stykker og en tid til å sy sammen. Siden jeg skal slette Facebookprofilen min (endelig!), trenger jeg en ny plattform. For det er også en tid til å tale!
I kjølevannet av det er altså en ny nettside på gang og en visuell dagbok opprettet, kall det gjerne en blogg, her på trudeeng.no. Hvor den skal føre oss, altså deg og meg, det vet jeg absolutt ikke. En reise i ukjent farvann.
Trives godt i vann da, også på regnfulle dager! 😊
Poenget er vel og dele. Og fra nå av vil det skje her. Jeg starter med å dele en tekst skrevet med FB som plattform. Som en hyllest til det som rives i stykker. Så syr vi det sammen herifra. Du er hjertelig velkommen til å følge meg. Vis meg gjerne at du gjør det; kommenter, lik og del. 💕
Jeg får lyst til å skrive. Det er noe med høsten tror jeg. Særlig når tåken, eller skodden som de sier her jeg bor, som i dag dekker fjellene og er tredd nedover oss som en lue. En litt trang lue, slik at du nesten ikke får puste. Lite nok oksygen til at du blir svimmel i alle fall. Husker ikke hva det heter, eller om det har noe navn i det hele tatt, men jeg tenker også på når noen får buksa dratt langt opp i bakenden, sånn føles det, tror jeg, om jeg prøver å kjenne etter hva dager som dette måtte føles som. Mulig det er den trange følelsen som presser ordene ut. Kanskje de alltid lever inne i meg, og på dager som dette er det ikke lenger plass til dem. Som om kroppen må velge mellom vitale og livsviktige organer, et hjerte som slår, nok plass til å fylle opp lungene eller disse ordene. Som kanskje, vanligvis, beveger seg fritt, følger hjerteslagene og blodårene. Tar seg en liten tur innom hjernen, hvor de mulig blir omformet, forandret, før de senere er nedom og varmer føttene på riktige dager. Eller prikker litt i fingrene etter et bad i havet som nå om dagen er godt og kaldt igjen. Hva vet jeg. Men i dag er det i alle fall en litt sånn trang dag. Det finnes dager hvor jeg ikke kjenner ordene, vet ikke en gang at de eksisterer, for dagen er så skarp, himmelen så blå og sola så lav og fargene slår i mot meg. Jeg er ordfattig og det finnes ikke trangt. Særlig ikke om du er i fjellet en av de dagene. Da føles det som jeg kan fly, at jeg ikke vil havne i bunn av havet om jeg forsøkte. Det ville da vært lurt om ordene ble presset ut. Som for eksempel “Nei, du kan ikke fly!”. Fine ord i denne sammenheng. Men da er de borte, i alle fall fra min bevissthet. De har det godt der inne, for komfortabelt, det er mye plass og kroppen trenger ikke engang å selektere dem. Ingen bryr seg om det er gode eller dårlige ord, eller hvilken rekkefølge de bør ha, hvilke som skal beholdes og hva som bør forsvinne ut. Samme vei som der buksa presser. Hvilke ord som kommer først ut, på trange dager, om de er de gode eller de dårlige, det er opp til leseren å bedømme. Jeg opplever bare at de vil ut. Leve et romsligere sted muligens. Miste kraften og bare forsvinne inn i en åpen plass. Av medfølelse for ordene skriver jeg dem derfor her på Facebook. Her vil de ganske så snart forsvinne i en masse og ikke lenger ha særlig stor betydning, som på en av de virkelig gode høstdagene.
Trude Eng
PS: Da sees vi her inne da eller? 😁