En regnfull dag har inspirert meg til å gjøre en glemt ting eller to. Ting jeg stadig tenker jeg skal gjøre, du kjenner kanskje følelsen. Det er en tid for alt. En tid for å rive i stykker og en tid til å sy sammen. Siden jeg skal slette Facebookprofilen min (endelig!), trenger jeg en ny plattform. For det er også en tid til å tale!
I kjølevannet av det er altså en ny nettside på gang og en visuell dagbok opprettet, kall det gjerne en blogg, her på trudeeng.no. Hvor den skal føre oss, altså deg og meg, det vet jeg absolutt ikke. En reise i ukjent farvann.
Trives godt i vann da, også på regnfulle dager! 😊
Poenget er vel og dele. Og fra nå av vil det skje her. Jeg starter med å dele en tekst skrevet med FB som plattform. Som en hyllest til det som rives i stykker. Så syr vi det sammen herifra. Du er hjertelig velkommen til å følge meg. Vis meg gjerne at du gjør det; kommenter, lik og del. 💕
En trang høstdag
Jeg får lyst til å skrive. Det er noe med høsten tror jeg. Særlig når tåken, eller skodden som de sier her jeg bor, som i dag dekker fjellene og er tredd nedover oss som en lue. En litt trang lue, slik at du nesten ikke får puste. Lite nok oksygen til at du blir svimmel i alle fall. Husker ikke hva det heter, eller om det har noe navn i det hele tatt, men jeg tenker også på når noen får buksa dratt langt opp i bakenden, sånn føles det, tror jeg, om jeg prøver å kjenne etter hva dager som dette måtte føles som. Mulig det er den trange følelsen som presser ordene ut. Kanskje de alltid lever inne i meg, og på dager som dette er det ikke lenger plass til dem. Som om kroppen må velge mellom vitale og livsviktige organer, et hjerte som slår, nok plass til å fylle opp lungene eller disse ordene. Som kanskje, vanligvis, beveger seg fritt, følger hjerteslagene og blodårene. Tar seg en liten tur innom hjernen, hvor de mulig blir omformet, forandret, før de senere er nedom og varmer føttene på riktige dager. Eller prikker litt i fingrene etter et bad i havet som nå om dagen er godt og kaldt igjen. Hva vet jeg. Men i dag er det i alle fall en litt sånn trang dag. Det finnes dager hvor jeg ikke kjenner ordene, vet ikke en gang at de eksisterer, for dagen er så skarp, himmelen så blå og sola så lav og fargene slår i mot meg. Jeg er ordfattig og det finnes ikke trangt. Særlig ikke om du er i fjellet en av de dagene. Da føles det som jeg kan fly, at jeg ikke vil havne i bunn av havet om jeg forsøkte. Det ville da vært lurt om ordene ble presset ut. Som for eksempel “Nei, du kan ikke fly!”. Fine ord i denne sammenheng. Men da er de borte, i alle fall fra min bevissthet. De har det godt der inne, for komfortabelt, det er mye plass og kroppen trenger ikke engang å selektere dem. Ingen bryr seg om det er gode eller dårlige ord, eller hvilken rekkefølge de bør ha, hvilke som skal beholdes og hva som bør forsvinne ut. Samme vei som der buksa presser. Hvilke ord som kommer først ut, på trange dager, om de er de gode eller de dårlige, det er opp til leseren å bedømme. Jeg opplever bare at de vil ut. Leve et romsligere sted muligens. Miste kraften og bare forsvinne inn i en åpen plass. Av medfølelse for ordene skriver jeg dem derfor her på Facebook. Her vil de ganske så snart forsvinne i en masse og ikke lenger ha særlig stor betydning, som på en av de virkelig gode høstdagene.
Trude Eng
PS: Da sees vi her inne da eller? 😁